Hva er en URL (Uniform Resource Locator)?

Når du skriver inn en adresse i nettleseren din, skjer det mye bak kulissene. Og det meste av dette bestemmes av de ulike delene av nettadressen du skrev inn. La oss ta en nærmere titt.

En URL kan bestå av en rekke forskjellige deler. Det er et vertsnavn som kartlegger en IP-adresse til en bestemt ressurs på internett og en mengde tilleggsinformasjon som forteller nettleseren din og serveren hvordan du håndterer ting. Du kan tenke på en IP-adresse som å være noe som et telefonnummer. Et vertsnavn er som navnet på en person hvis telefonnummer du vil slå opp. Og en standard som heter Domain Name System (DNS), fungerer i bakgrunnen som en telefonbok, og oversetter de mer menneskelige vertsnavnene til IP-adressene som nettverk bruker til å rute trafikk.

Å holde den analogien i tankene, la oss se på strukturen til en nettadresse, og hvordan det fungerer for å få deg der du vil.

Hvordan en URL er strukturert

Strukturen til en nettadresse ble først definert av Sir Tim Berners-Lee - fyren som opprettet nettet og den første nettleseren i 1994. Nettadresser kombinerer i utgangspunktet ideen om domenenavn med ideen om å bruke en filbane for å identifisere en spesifikk mappe og filstruktur. Så det ligner på å bruke en sti som C: \ Documents \ Personal \ myfile.txt i Windows, men med noen ekstra ting i begynnelsen for å hjelpe deg å finne den riktige serveren på internett der den banen eksisterer og protokollen som brukes til å få tilgang til informasjon.

En URL består av flere forskjellige deler. Ta for eksempel en grunnleggende nettadresse som den som vises i bildet nedenfor.

Den enkle nettadressen er oppdelt i to hovedkomponenter: ordningen og autoriteten.

Scheme

Mange mennesker tenker på en nettadresse som bare en nettadresse, men det er ikke så enkelt. En webadresse er en nettadresse, men alle nettadresser er ikke webadresser. Andre tjenester du kan få tilgang til på Internett-lignende FTP-eller til og med lokalt-lignende MAILTO-er også nettadresser. Ordningsdelen av en nettadresse (de bokstavene etterfulgt av et kolon) angir protokollen som en app (som nettleseren din) og serveren skal kommunisere med.

Nettadresser er den vanligste nettadressen, men det er andre. Så kan du se ordninger som:

HyperText Transfer Protocol (HTTP): Dette er den underliggende protokollen til Internett og bestemmer hvilke handlinger webservere og nettlesere skal ta som svar på visse kommandoer.
HTTP Secure (HTTPS): Dette er et form for HTTP som fungerer over et sikkert, kryptert lag for tryggere dataoverføring.
File Transfer Protocol (FTP): Denne protokollen brukes ofte til overføring av filer over internett.

I moderne nettlesere er ordningen ikke teknisk nødvendig som en del av nettadressen. Hvis du legger inn et nettsted som "www.howtogeek.com", bestemmer nettleseren din den riktige protokollen som skal brukes. Likevel krever noen andre apper (og protokoller) bruk av et system.

Autoritet

Autorisasjonsdelen av en nettadresse (som foregår av to skråstreker) er i seg selv delt inn i en haug med deler. La oss starte med en veldig enkel nettadresse - den typen som ville ta deg til hjemmesiden til et nettsted.

I dette enkle eksemplet heter hele "www.example.com" -delen et vertsnavn, og det løser til en IP-adresse. Du kan også skrive inn en IP-adresse i nettleserens adresselinje i stedet for vertsnavnet hvis du kjenner det.

Men når du analyserer vertsnavnet, hjelper det å lese det bakover for å forstå hva som skjer, så her er disse komponentene:

Toppnivå Domene: I eksemplet her er "com" toppdomenet. Dette er det høyeste nivået i DNS-hierarkiet (Domain Name System) som brukes til å oversette IP-adresser til enkle språkadresser som er enklere for menneskene å huske. Disse toppnivå domenene er opprettet og administrert av Internet Corporation for Assigned Names and Numbers (ICANN). De tre vanligste toppnivådomenene er .com, .net og .gov. De fleste land har også sitt eget to-bokstavs toppdomener, så du får se domener som .us (USA), .uk (Storbritannia), .ca (Canada) og mange andre. Det er også noen ekstra toppdomener (som .museum) som er sponset og forvaltet av private organisasjoner. I tillegg til disse er det også noen generiske toppnivådomene (som .club, .life og .news).
underdomene: Siden DNS er et hierarkisk system, betraktes både "www" og "eksempel" -delene av vår eksempel-URL som underdomener. "Www" -delen er et underdomene på "com" toppnivå domenet, og "www" -delen er et underdomene i "eksempel" -domenet. Derfor ser du ofte et selskap med et registrert navn som "google.com", som er delt inn i separate underdomener som "www.google.com", "news.google.com", "mail.google.com" og så videre.

Det er det mest grunnleggende eksemplet på autorisasjonsdelen av en nettadresse, men ting kan bli mer komplisert. Det er to andre komponenter som autoritetsdelen kan inneholde:

Brukerinformasjon: Autoritetsdelen kan også inneholde et brukernavn og passord for nettstedet du åpner. Det er uvanlig å se denne strukturen i nettadresser i dag, men det kan skje. Hvis det foreligger, kommer brukerinformasjonen til vertsnavnet og etterfølges av et @ -tegn. Så kan du se noe som "//navnnavn: [email protected]" hvis det inneholder brukerinformasjonen.
Portnummer: Nettverksenheter bruker IP-adresser for å få informasjon til riktig datamaskin på et nettverk. Når trafikken kommer, forteller et portnummer datamaskinen hvilken applikasjon den trafikken er beregnet på. Portnummeret er et annet element du ikke ofte vil se når du surfer på nettet, men du kan se det i nettverksapper (som spill) som krever at du oppgir en URL. Hvis nettadressen inneholder et portnummer, kommer det etter vertsnavnet og er et tyktar foran. Det ville se slik ut: "//www.example.com:8080."

Så det er ordningen og autorisasjonsdelene til en nettadresse, men som du kanskje har gjettet etter å ha sett på mange nettadresser mens du surfer på nettet, kan de inkludere enda flere ting.

Stier, spørringer og fragmenter

Det er tre ekstra deler av en URL som du kanskje ser etter autorisasjonsdelen: stier, spørringer og fragmenter. Slik fungerer de.

Sti

Autorisjonsdelen av en nettadresse får din nettleser (eller hvilken som helst app) til riktig server på et nettverk. Stien som følger - som fungerer akkurat som en sti i Windows, MacOS eller Linux-får deg til den riktige mappen eller filen på den serveren. Banen er foran en skråstrek, og det er et skråstrek mellom hver katalog og underkatalog, slik:

www.example.com/folder/subfolder/filename.html

Det siste stykket er navnet på filen som åpnes når du kommer til nettsiden. Selv om du kanskje ikke ser det i adressefeltet, betyr det ikke at det ikke er der. Noen språk som brukes til å lage nettsider, skjul filnavnet og utvidelsen du ser på. Dette gjør nettadressen lettere å huske og skrive, og gir det et renere utseende.

Spørsmål

Spørringsdelen av en URL brukes til å identifisere ting som ikke er en del av en streng sti struktur. Ofte ser du dem brukt når du utfører et søk eller når en nettside leverer data via et skjema. Forespørselen er foran et spørsmålstegn og kommer etter banen (eller etter vertsnavnet hvis en sti ikke er inkludert).

For eksempel, bruk denne nettadressen når vi søkte på Amazon for søkeordene "wi-fi extender":

https://www.amazon.com/s/ref=nb_sb_noss_2?url=search-alias%3Daps&field-keywords=wi-fi+extender

Søkeformularen ga informasjon til Amazons søkemotor. Etter spørsmålet kan du se at det er to deler på spørringen: En nettadresse for søket (det er "url = søk-alias% 3Daps & field" -delen) og søkeordene vi skrev inn (det er "søkeord = wi-fi + forlengelse "del).

Det er et ganske enkelt eksempel, og du vil ofte se nettadresser med flere (og mer kompliserte) variabler. For eksempel, her er nettadressen når vi søkte på Google for søkeordet "howtogeek":

https://www.google.com/search?q=howtogeek&rlz=1C1GCEA_enUS751US751&oq=howtogeek&aqs=chrome... 69i57j69i60l4j0.1839j1j4 & sourceid = chrome & ie = UTF-8

Som du kan se, er det litt annen informasjon der. I dette tilfellet kan du se at det er tilleggsinformasjon som indikerer søkspråket, nettleseren vi brukte (Chrome), og til og med versjonsnummeret til nettleseren.

Fragment

Den endelige komponenten av en nettadresse som du kanskje ser, kalles et fragment. Fragmentet er foran et hashmerke (#) og brukes til å angi et bestemt sted på en nettside. Når du koder en webside, kan designere lage ankre for spesifikk tekst som overskrifter. Når riktig fragment brukes på slutten av en nettadresse, laster nettleseren din på siden og hopper deretter til det ankeret. Ankre og nettadresser med fragmenter brukes ofte til å lage tabeller med innhold på nettsider for å gjøre navigasjonen enklere.

Her er et eksempel. Wikipedias side på renessansen er ganske lang dokument, og det er oppdelt i omtrent 11 seksjoner, som hver har flere underavsnitt. Men hver overskrift på siden har et anker inkludert, og en innholdsfortegnelse øverst i artikkelen inneholder koblinger som lar deg hoppe til de forskjellige seksjonene. Disse koblingene fungerer ved å inkludere fragmenter.

Du kan også bruke disse fragmentene direkte i adresselinjen eller som delbare lenker. Si for eksempel at du ville vise noen delen av den siden som dekker Russland. Du kan bare sende dem denne linken:

https://en.wikipedia.org/wiki/Renaissance#Russia

At "#Russia" -delen på slutten av nettadressen hopper dem rett til den delen etter at du har lastet inn siden.

Så der har du det - mer enn du sannsynligvis noen gang ønsket å vite om hvordan nettadresser fungerer.

Bilde Kreditt: Pawel Horazy / Shutterstock